Personlighet – en menneskekunnskap

Noe som fascinerer meg veldig er hvordan en personlighet dannes. Hva som utgjør at en person er som han/hun er, og hvorfor de er sånn. Og med alt hell, har jeg komt over en bok som heter «Solstråleboken» skrevet av psykolog og foredragsholder Trond Haukedal, eller som han kaller seg i boken, En kjuagutt fra Hylkje.

solstraleboken

I del 2 av boken beskriver han personlighetens sammensetning og utvikling og trekker frem noe meget interessant. Han mener at personlighet kan deles inn i 3 deler:

  • Voksendelen
  • Barnedelen
  • Gruppedelen

Voksendelen

Dette skal være kapteinen og drivkraften i vår fremtreden og fungering som mennesker. En velutviklet voksendel innebærer at vi har en solid egenbevissthet, føler oss likeverdige og handlekraftige. Vi kan ta vare på oss selv og dekke våre behov i sosiale settinger på måter som fungerer konstruktivt ovenfor våre medmennesker og omgivelser. Dette skal være den ledende og største innflytelse i en psykisk sunn og velutviklet personlighet, som bidrar sterkt til at vi oppleves som om vi har evne til å både observering av ting og reflektere over dem, kjenne på følelser som kommer frem, og at vi bevisst velger hvordan vi kan forholde oss til dette. (Her må jeg legge til i et aldri så lite forsøk på humor at jeg tror mange har en underutviklet voksendel i dagens samfunn….!)

Barnedelen

Dette er den delen som er sterkest og mest virksom i våre første leveår, og som kan ha sin kilde i umiddelbare følelser, basalbehov, instinkter og impulsivitet. Vi kjenner på noe, uttrykker det automatisk, som et lite barn med egne behov og impulser, og bæsj og promp og lyder er veldig moro uten at barnet trenger å forholde seg til en sosial virkelighet. Refleksjon og normer er ennå noe skal komme etterhvert i utviklingen. (Klarer ikke la vær her heller, er en del i godt voksen alder som har overvekt på dette området ja…)

Gruppedelen

Dette er den del av vår personlighet som mest kommer til uttrykk i samspill med andre mennesker. Det kan være i familien, vennekretsen, lokalmiljøet og på jobben vår. Men en gang vi blir flere enn en person involvert, blir det behov for sosiale normer og mellommenneskelige spilleregler, og de som samspiller må følge de samme objektive spillereglene. Fellesskapet kan stå i fare om noen av partene må tilpasse seg, i verste fall føle at de må underkaste seg andres prinsipper og regler. Ingen vil jo i utgangspunktet ha det slik.

Og hvordan vi vektlegger de forskjellige områder vil utgjøre hvilken type personlighet vi har. Etterhvert som jeg leser videre kan jeg lett se for meg ulike bekjente som faller inn under de forskjellige personlighetene han beskriver. 

Videre beskriver han ulike personlighetstyper og deres vektlegging i de forskjellige delene som nevnt over. Haukedal mener at det størrelsesmessige forholde mellom de tre elementene i personligheten kan gi oss innsikt og forståelse over hvordan og hvorfor mennesker handler og oppfører seg slik som de gjør. Hvordan det enkelte individ er blitt stimulert, støttet og anerkjent i sin oppvekst og barndom er selve grunnpilaren i hvordan personligheten vil utvikle seg. Dersom foreldres ambisjoner og mål handler om å oppdra sine barn til å bli selvstendige, samtidig som de barnet utvikler et godt selvbilde der hverdagens kommunikasjon og samhandling er forankret, er det meste gjort. Men det forutsetter at foreldre selv har den kunnskap og personlige forutsetninger som skal til for å gi barna kjærlighet og samtidig jobbe mot de målene som er satt.

Lykken er et barn som er glad! Foto: Lena Borge
Lykken er et barn som er glad! Foto: Lena Borge

Personlighetene:

  • Den sunne personligheten
  • Et voksent barn
  • «Flink pike» og «Flink gutt» personligheter
  • Passiv-aggressive personligheter

Den sunne personlighet

Sunn, trygg og velfungerende personlighet som er sterkt forankret i en sterk og tydelig voksendel. Personen er bevisst hvem han/hun er og hva som er vedkommendes sterkeste personlige kvaliteter og egenskaper. Dette er en målbevisst og reflektert person som klarer å se seg selv i et objektivt perspektiv i forholdet til mennesker rundt. Den sunne personlighet er reflektert og bevisst sine verdier, og behandler andre mennesker slik som de selv vil bli behandlet. Barnedelen er den minste delen, men ikke så liten at de ikke kan tillate seg å være leken, barnslig og ta seg selv lite høytidelig, og i litt mer pressede situasjoner oppleve at man ikke alltid er like fornuftig og rasjonell, men at følelsene kan styre oss en liten stund.

Den sunne personlighet

Den voksne delen har ledelsen og utøver den daglige selvledelsen. Man er sosialt kompetent, forstår hvilke krav, forventninger og etiske spilleregler og normer som danner rammene rundt vår jobbmessige og sosiale hverdag. Den velutviklede gruppedelen gjør oss lett å bli sosialt akseptert. Relasjoner knyttes på en trygg og naturlig måte, og man kan samtidig sette grenser og fremstå som tydelig med integritet. Denne personligheten vil ha et ganske aktivt og velfungerende liv på alle arenaer fordi hovedrollen i livet utføres på en trygg og bevisst måte.

Et voksent barn

«Man skal ikke skue hunden på hårene» heter et gammelt ordtak. Mange mennesker kan fremstå som tilsynelatende veloppdragne og velfungerende mennesker, men ved ettertanke kom vi kanskje ikke så nær dem at vi lærte dem å kjenne skikkelig. Fasaden kan ofte skjule en helt annen virkelighet. Mange kan i private roller og situasjoner fungere dårligere og mindre modent enn i offentligheten.

Haukedal mener at vi i dag produserer voksne barn. Krav, tempo, press og for liten forståelse for og kunnskap om de følelser og rammebetingelser som gjelder for personlig vekst og utvikling skaper et misforhold mellom fagkunnskap og menneskekunnskap. Dette fører til at kroppen og intellektet hele tiden er i utvikling, mens følelsenes utvikling og stimulering blir hengende etter. Her er barnedelen den største og dominerende del av personligheten. Voksendelen og gruppedelen er mye mindre, og det kan variere hvilken av dem som er størst. Der gruppedelen er størst kan vedkommende ha en ok fasade og samspill med mennesker. De kan være riktig så hyggelige i sosiale sammenhenger, men så kan f.eks. alkoholinntak vise et helt annen side av personen. Voksendelen er heller ikke så utviklet slik at vedkommende vegrer seg for å ta ansvar, forplikte seg eller ta de grep og gjennomføre de handlinger som vi forventer av en voksen person. Små barn liker heller ikke diskusjoner og vanskelige situasjoner, de blir sure og gretne eller stikker sin vei. Små barn lever i nuet og er i stand til å snakke usant for å komme seg ut av vanskelig situasjon. Konsekvenser og tanker om hva slikt gjør med tillit og relasjoner på sikt, er ikke noe små barn hefter seg for mye ved. Små barn trenger sterke og jevnlige bekreftelser. Blir ikke disse behovene dekket kan man søke behovet dekket andre steder der forpliktelsen ikke er så stor. Slik kan motivet bak utroskap forklares med tanke på personlighet.

«Flink pike» og «flink gutt» personligheter

Lojaliteten deres går til omgivelsene, altså til andre mennesker enn seg selv. Utgangspunktet for en slik væremåte og håndtering av livet vil i stor grad ligge i hvordan personligheten har utviklet seg. De «snille» har gruppedelen som sterkeste del og pådriver. Voksendelen er på langt nær utviklet, mens barnedelen også kan ha en viss størrelse. Dette gjør dem til attraktive personer i oppgave- og ansvarssituasjoner. De er lojale, samvittighetsfulle og har innerst inne en frykt for å bli avvist av kollektivet og sentrale personer rundt dem. Når man i stor grad ikke tar hensyn til seg selv og sine behov er det vanskelig å bygge opp en trygghet, identitet og tillit til seg selv. Lojalitet til omgivelsene hindrer dette. Denne konflikten kan gi mye stress og både psykiske og fysiske belastninger, som på sikt kan påvirke helsen vår på mange måter. Denne personligheten sliter ofte med psykosomatiske plager. Viljestyrken og staheten med hensyn til å leve opp til det de har til seg selv og det de tror andre forventer av dem, holde dem psykisk i gang, men kan istedet slå ut i form av fysiske plager og sykdom.

Passive-aggressiv personligheter

Her er voksendelen minst utviklet, og den klemmes sammen av to omtrent like store deler av barnedelen og gruppedelen. Disse veksler eller konkurrerer om kontroll og styring. Sitter gruppedelen i forsetet, har man en passiv, tilbakeholden og ettergivende tilnærming til situasjoner, men plutselig kan det være nok og barnedelen overtar kommandoen. Det kan innebære en barnslig og intens reaksjon som ikke står i forhold til alvoret i situasjonen, men som er mer ubevisst basert på å rettferdiggjøre barnedelens følelsesmessige opplevelse – en sterk aggressiv og passiviserende effekt på motparten og omgivelsene, slik at man på kort sikt kan få gjennomført viljen sin. På sikt vil mange reservere seg mot å knytte seg til en slik uforutsigbar og følelsesmessig personlighet, i alle fall om man selv har en noenlunde velutviklet voksendel. Personer med liten voksendel, derimot, kan utvikle forhold til den passiv-aggressive som fungerer som ett «av-og-på» forhold gjennom mange år.

Det klassiske Mismatch-paret

Haukedal mener at det er ingen adferd som er tilfeldig. Alt har sin årsak i bevisste og ubevisste motiver og drivkrefter. Personligheter trekkes mot hverandre fordi ulike personligheter «trenger hverandre». Men mange av dem som trekkes mot hverandre har ofte en dårlig og destruktiv effekt på den ene parten, eller på begge parter i forholdet.

Det vanligste problemparet Haukedal treffer på er mellom et voksent barn og flink pike/gutt. Det selvsentrerte og egoistiske voksne barnet er jo egentlig litt hjelpeløst og uselvstendig. Denne holdningen til seg selv og sitt liv har sterk appell til en «snill» personlighet. Det voksne barnet klarer seg ikke alene, mens den snille har omsorgsevnen. Slik finner de sammen og utviklet et dynamikk i form av sadist-masochist-forhold. Den ene personligheten trenger den andre for å føle mestring og stabilitet. Det sier seg selv at dette er et svært slitsomt forhold. Når den ene parten krever og krevet, og den andre gir og gir, når den ene tar ansvar, stiller opp og sørger for struktur og stabilitet, mens den andre i større eller mindre grad gir blaffen og prioriterer seg selv og egne behov, så blir slitasjen stor over tid, og mange forhold ender i samlivsbrudd. Når stressnivået i forholdet har blitt så høyt at gruppepersonligheten setter forholdet på agendaen, innser gjerne det voksne barnet sin utilstrekkelighet og manglende ansvarstaking. Men likevel er frykten for å miste partneren større enn evnen og lysten på å utvikle og endre seg. Verbalt kan de nok innrømme feil og love bot og bedring, men ikke glem at de fremdeles har barnedelen som den sentrale. Å utvikle denne til en sunn voksen-personlighet krever mye mer selvinnsikt, forståelse og motivasjon – og ikke minst tid. Parforholdet består ikke av to voksne som kan ta grep og ansvar, men av en voksen og ett barn. Når barnets adferd er på ville veier og dette påpekes og får konsekvenser, vil barnet skjerpe seg så lenge konsekvensen håndheves!

Etter et samlivsbrudd mellom disse personlighetene må man ta seg tid til å bearbeide sine følelser og aktivt arbeide med sitt tilknyttningsmønster og sin personlighet. Ellers er sjansene veldig store for at man havner i et nytt forhold som innebærer mye av den samme dynamikken som det nå avsluttede.

3 thoughts on “Personlighet – en menneskekunnskap

  1. Å jobbe med sine tilknyttningsmønstre i voksen alder er ikke helt enkelt, de kan være godt inngrodde (har tross alt vært der hele livet), og deres natur er jo slik at har du en usikker tilknytning til noen opplever du ikke nødvendigvis den graden av mestring som behøves for å fremme læring (å bli «friskere»).

    Dette går også i «arv», og kan bli påført i generasjoner. Barna lærer av sine foreldre. Alice Miller skriver også gode bøker om temaet🙂

    • Jeg tror også at mønstre er vanskelig å endre, det må kraftig bevisstgjøring og forståelse til, og det er ikke så lett.🙂

      Takk for tipset, skal sjekke opp i den boken🙂

      • For ikke å snakke om hjelp fra omgivelsene, da flere adferdsmønstre opprettholdes av tilbakemeldinger fra omverdenen. Så noen ganger hjelper det ikke å ville forandre seg selv, miljøet rundt kan ødelegge uten å mene det.

        Hvis vi da ser på læringslovene, burde mestringsprosenten ligge så nært 100% som mulig. Fordi disse mønstrene er så inngrodde at ethvert tilbakefall vil forsterke gammel adferd ganske mye. Hvis da tilbakefallet kommer fordi miljøet rundt ikke godtar forandringen til (la oss bruke det voksne barnet) personen, men fortsetter å behandle h*n som et barn, vil det ikke bli noe mulighet å forbedre seg uten å bryte vekk fra alt som trigger adferden.

        Jeg forklarer meg dårlig nå, beklager. Det jeg ville frem til er at innsikt ikke hjelper så mye bestandig🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s