Kritisk tenking

Noe av det jeg ønsker å oppnå med denne siden er å få frem informasjon om viktige emner som omhandler helsen vår. Samtidig ønsker jeg å oppfordre til kritisk tenking. Vi godtar alt for lett hva noen med autoritet eller hvit frakk sier, og stoler lite på egen innsikt eller den gode gamle magefølelsen.

Sitat fra artikkelen under: «Tydeligere og tydeligere har jeg sett hvor viktig det er med kritisk tenking – ikke minst hvor viktig det er å vurdere motivasjonen til de ulike aktørene i forskningsprosjekter. Det er også viktig å bruke sin medisinske dybdeforståelse, som kommer med god grunnutdanning og langvarig og variert arbeid innen faget medisin, i vurderingene av de vitenskapelige data. En annen viktig rettesnor er bred generell livserfaring, sunn fornuft og dybdeforståelse for de medisinske og samfunnsmessige forhold behandlingen gis i.»

En av de positive tingene med sosiale medier og internett er nettopp tilgang til informasjon og mange flere, blant annet fagfolk, har mulighet til å uttale seg om sine erfaringer. I dag kom jeg over en interessant kronikk i Dagensmedisin.no der en lege og førstelektor med 39 års erfaring i medisin forteller oss nettopp dette. Jeg velger å kopiere hele innlegget hans for det var veldig bra skrevet og belyser viktige argumenter i debatten om forskning.

Kan vi stole på forskning?
Kan vi stole på forskning?

Kan vi stole på medisinsk forskning?

Kan vi stole på den medisinske forskningen? Den er det beste instrument vi har for å finne sannheten, men svaret mitt er likevel: Mye mindre enn vi liker å tro.

I 2013 HAR jeg vært 39 år i faget medisin. Jeg studerte først medisin ved Universitetet i Bergen fra 1974 til 1980, og har siden praktisert som lege i forskjellige stillinger i 33 år, blant andre i fagene kirurgi og allmennmedisin. Etter hvert som tiden har gått, har ett spørsmål kommet mer og mer i fokus hos meg: I hvor stor grad kan vi stole på medisinsk forskning?

Tydeligere og tydeligere har jeg sett at «medisinske sannheter» kommer og går. Det er fristende å slutte seg til synspunktet til medisinprofessoren som sa følgende til sine studenter før en forelesning: «Halvparten av det jeg nå skal fortelle dere, vil være feil om noen år. Det er bare å beklage at jeg ikke vet hvilken halvpart det er».

TANKEKORS

Jeg har mange eksempler på dette gjennom min 33-årige karriere som lege. Behandlingen av isjias/ryggsmerter på 1970-tallet var, for eksempel, ofte strengt sengeleie i lang tid – gjerne i uker og måneder. I dag er vel en slik passiv tilnærming nærmest kontraindisert. Som en kuriositet kan jeg nevne at det på 1950-tallet ble anbefalt pasienter med astma å røyke såkalte «astmasigaretter».

Det kan også være naturlig å nevne legemiddelet «Vioxx» som, etter det vi vet i dag, sannsynligvis tok livet av titusenvis av mennesker før det ble trukket tilbake fra markedet i 2004. Thalidomid, som på 1960-tallet ga tusenvis av barn med fødselsdefekter, er et annet eksempel på medikalisering med alvorlige konsekvenser.

Det er også et tankekors at i mange år hadde leger gitt millioner av postmenopausale kvinner østrogentilskudd fordi «pålitelig» medisinsk forskning hadde vist at det angivelig skulle beskytte mot hjertesykdom. I 2002 kom sjokket: Ny forskning viste at de kvinnene som tok hormontilskudd, fikk høyere forekomst av både hjertesykdom, brystkreft, hjerneslag og demens enn placebogruppen.

KOSTHOLDSRÅDENE

Jeg husker også godt kostholdsrådene som ble gitt til diabetikere på 1970-tallet. Det var særlig tre matvarer diabetikere skulle innta lite av, og det var brød, poteter og frukt.

Senere forsvant fokuset på dette, og en diabetiker skulle nå spise «vanlig sunn norsk kost» – som slett ikke inneholdt lite brød, poteter og frukt – og fett var ikke bra.

Når vi nå ser på den enorme fedme- og diabetesepidemien som truer folkehelsen over hele verden, og som begynte etter at folk begynte å følge rådene om å spise lite fett og mye karbohydrater, er det etter mitt syn god grunn til å ta frem igjen de gamle rådene fra 1970-tallet.

DYBDEFORSTÅELSE

Tydeligere og tydeligere har jeg sett hvor viktig det er med kritisk tenking – ikke minst hvor viktig det er å vurdere motivasjonen til de ulike aktørene i forskningsprosjekter. Om det står mye prestisje eller penger på spill, bør varselklokkene ringe. Og mye prestisje – og mye penger – er det rikelig av i medisinens verden. Mange studier er skrevet av forskere som mottar betydelig økonomisk støtte eller andre fordeler fra legemiddelselskaper. Det vil være naivt å tro at dette ikke lett kan påvirke forskningsresultatene.

Det er også viktig å bruke sin medisinske dybdeforståelse, som kommer med god grunnutdanning og langvarig og variert arbeid innen faget medisin, i vurderingene av de vitenskapelige data. En annen viktig rettesnor er bred generell livserfaring, sunn fornuft og dybdeforståelse for de medisinske og samfunnsmessige forhold behandlingen gis i.

FEIL KONKLUSJON

Finnes det noen faglige autoriteter jeg kan støtte meg til når noen tar til orde for en sunn skepsis, men ikke avvisning, til medisinske forskning. Svaret er ja – den meget anerkjente legen og matematikeren John Ioannidis, en av verdens fremste eksperter på nettopp medisinsk forskning. I et intrvju, under tittelen «Lies, Damned Lies and Medical Science», har jeg notert følgende med interesse: «Much of what medical researchers conclude in their studies is misleading, exaggerated, or flat-out wrong». Lengre ut i artikkelen forekommer følgende passus: «He charges that as much as 90 percent of the published medical information that doctors rely on is flawed».

Ioannidis fremhever at 80 prosent av alle ikke-randomiserte studier – og de fleste medisinske studiene er av denne typen – har feil konklusjon. Dette gjelder også 25 prosent av de vanlige randomiserte studiene. Ioannidis fremhever kostholdsstudier generelt som å være blant de aller mest upålitelige, på grunn av at det er så mange ulike variabler å ta hensyn til. Hans spissformulerte kommentar til kostholdsstudier er: «Ignore them all».

Kan vi så stole på medisinsk forskning? Det er det beste instrumentet vi har for å finne sannheten, men svaret mitt er likevel: Mye mindre enn vi liker å tro.

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2013

Jan Helge Halleraker, lege og førstelektor ved Høgskolen Stord/Haugesund

Kilde: Dagensmedisin.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s