Legestudent takker pasientene

Bergens Tidende publiserte 16. juli en kronikk der en legestudent retter en stor takk til pasientene hun har truffet gjennom studiene sine.

doc

Kronikken er helt i tråd med det Mennesket i Fokus ønsker å bidra med – vi mennesker må våge å møte våre egne følelser!

Jeg synes det er veldig bra når leger rundt om i landet begynner å være mer åpne, stiller spørsmål og er nysgjerrig på mer enn den «vanlige» skolemedisinen. Det er en ærlig og ekte måte hun beskriver sine 6 år som lærerstudent. Hun stiller blant annet følgende viktige spørsmål:

  • Kanskje det burde være obligatorisk å ha opplevd sykdom, om man skal bli lege?
  • Kanskje vi burde prøve bivirkningene før vi anbefaler deg å ta medikamentene?
  • Kanskje noen klamme, skjelvende hender burde sydd meg midt i pannen før jeg gjorde det på deg?

Selv har jeg vært pårørende og pasient og har kjent godt på «muren» som raskt kan settes opp mellom pasient og lege når det er en alvorlig situasjon. Men jeg har også kjent når muren var nede og vi var likeverdige mennesker som av en gitt årsak møtes og kan dele en erfaring, på godt og vondt. Sistnevnte er langt mer levelig.

Jeg synes kronikken er så godt skrevet at jeg deler det i sin helhet under her:

 

En takk til pasientene

av Ingrid Neteland – medisinstudent, UiB

Kanskje noen med klamme, skjelvende hender burde sydd meg midt i pannen før jeg gjorde det på deg?

Kjære pasient. Jeg har møtt deg i snart seks år nå, som legestudent. Takk for at jeg får være med. Jeg vet at jeg har glemt å si det, ikke bare til deg, men til alle de andre pasientene også.

Det er mange av dere jeg husker spesielt godt, som har kommet under huden på meg. En gang var du en ung jente, på samme alder som meg. Jeg hadde møtt deg i akuttmottaket, og fikk være med på visitten noen dager senere. Du hadde samme hårfarge som meg. Du var også student. Du var sirlig sminket rundt øynene, hadde gjort deg flid. Men først og fremst var du livredd. De hadde funnet noe inni deg, som de kalte for en tumor.

På sidelinjen

Jeg var hun studenten som satt på sidelinjen, men som likevel var der så intenst at det sikkert var slitsomt for deg. Jeg glodde på deg! Jeg satt på den harde krakken til venstre for deg og kunne kjenne lukten av parfymen din. Jeg så på sminken din og det fine sjalet du hadde i det lange brune håret ditt. Jeg lurte på om du hadde gått ned i vekt eller ikke, fordi vi doktorer skal lure på det når noen kanskje er alvorlig syk. Jeg irriterte meg over at jeg ikke hadde tenkt den tanken i mottak.

Du så på doktoren og håpet at han skulle si noe oppløftende. Han var alvorlig, foretrakk ikke en mine og snakket med rolig, voksen stemme. Han var en bauta. Jeg var svett på ryggen, klam i hendene og kvalm i magen. Kunne du se det? Jeg kan kjenne det fremdeles, den skarpe kloen nederst i magen som tok tak da han sa med like rolig stemme: «Vi tror det er kreft, men vi vet ikke hvor den kommer fra. Vi må ta flere undersøkelser».

Jeg var svett på ryggen, klam i hendene og kvalm i magen. Kunne du se det?

Du gråt, stilte spørsmål, skalv på hendene, fiklet med mobilen og dirret i stemmen. Du var så vanlig, ordinær og normal der du satt – du så ikke syk ut! Jeg hadde satt opp muren og var forsvunnet fra det varme rommet den fine maidagen for to år siden.

Det gjør vondt

Jeg har mange ganger lurt på om jeg kunne vært slik som deg. Om jeg kunne åpnet meg på den måten du gjør. Om jeg hadde våget å brette ut sjelen slik du gjør til meg og andre, som står og glaner. Jeg er fascinert av hvor forskjellige vi er, over de sperrene du blir nødt til å sprenge, og de murene jeg setter opp som gjør at vi ikke kommer nærmere, men kanskje glir enda lenger fra hverandre.

Jeg undrer på om du ser muren jeg setter opp for å takle deg og meg selv. Noen ganger møter jeg deg som ligner meg, som gjør at jeg kjenner meg igjen, og da gjør det ganske vondt. Det blir vanskeligere å gjøre jobben sin.

Beskytter meg selv

Noen ganger minner du meg om en jeg er glad i, og da er det enda vondere, og ikke lett i det hele tatt å være profesjonell. Da kan muren mellom meg og deg være sterk og høy. Da beskytter jeg meg selv mot deg, og kanskje enda mer mot meg selv. Det er når det er ekstra vondt at jeg kan bli fraværende og unødvendig hurtig. Så vet du det. Andre ganger er heldigvis ikke muren der, og jeg kjenner at vi to er på bølgelengde, selv når det er vondt. Da kjennes det godt og trygt, selv om det er vondt. Det er dit jeg ønsker at vi skal komme en dag, at det aldri er en høy og sterk mur mellom oss, men bare trygghet.

Tynget av ansvarsfølelse

I seks år har jeg møtt deg. Jeg har sett på eller fått lov å gi deg en hånd mens du føder, gråter, er redd, er veldig glad, har skadet deg noe kraftig, er bevisstløs eller lever i kroppen med den forbaskede sykdommen. Jeg har kjent at du av og til legger hele deg i hendene mine, og noen andres heldigvis. Jeg har stukket i deg, fått lov å skjære i deg, gipset deg, holdt i deg, lyttet på deg og sett på deg. Du lar meg gjøre det. Gang på gang.

Kanskje det burde være obligatorisk å ha opplevd sykdom, om man skal bli lege?

Kanskje vi burde prøve bivirkningene før vi anbefaler deg å ta medikamentene?

Kanskje noen klamme, skjelvende hender burde sydd meg midt i pannen før jeg gjorde det på deg?

Du og jeg er bare mennesker. Men du gjør noe jeg ikke gjør; du overgir deg selv. Du legger fra deg kontroll. Du legger livet ditt i armene på et annet menneske, på et system, et helsevesen. Du stoler på folk du ikke kjenner og det gjør meg stum av beundring. Og tynget av ansvarsfølelse, det skal du vite.

På godt og vondt

Jeg var lenge usikker på om medisinstudiet var riktig for meg. Det er så enormt mye man skal lære seg. Likevel er det ikke kunnskapsmengden som er mest utfordrende, men at man møter seg selv i døren hele tiden. Som legestudent møter jeg livet på sitt beste og verste, gjerne på en og samme dag. Jeg møter sykdom, død og elendighet. Det må jeg klare å stå i, samtidig som jeg skal gjøre godt for menneskene som rammes. Redde noen, hjelpe noen eller trøster noen. Likevel føler jeg meg styrket etter seks år med denne virkeligheten. Styrket av å ha klart det. Styrket av alle de flotte møtene med mennesker som er gode på å hjelpe, og med mennesker som trenger hjelp.

Som legestudent møter jeg livet på sitt beste og verste, gjerne på en og samme dag

Jeg må innrømme at jeg mange ganger underveis har glemt deg litt. Glemt at det faktisk er deg det handlet om. Jeg har glemt deg i dagene før eksamen, på de fleste forelesninger og de gangene jeg føler at jeg drukner i studiet. Men så har jeg kommet meg oppå igjen, og da går det opp for meg hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye mer jeg burde takket deg på veien.

Den største takken

Det er nok mange som fortjener takk for at jeg og mange andre har overlevd og kommet styrket ut av denne utdannelsen. Jeg burde sikkert skrevet til fakultetsansatte, omsorgsfulle og realitetsorienterte foreldre, kloke rollemodeller i klinikken og mine medsammensvorne; medstudentene. Men det er deg jeg vil takke, du som har vært pasient. Du som legger bort noe av deg selv når du går inn i rollen som pasient, når du trenger hjelp, og lar meg øve på å være hjelper. Da får du ikke lenger være han sterke pappaen, den snille mormoren, læreren, hun spreke på spinningen, den omsorgsfulle venninnen eller møtelederen på jobben. Du blir pasienten.

Jeg lurer på om du skjønner at du fortjener mest takk av alle. Det er nemlig takket være deg at jeg fremdeles synes dette er rasende gøy, emosjonelt helt bort i natten og verdens mest givende jobb. Du har latt meg være meg med klamme hender og stressede øyne. Noen ganger irriterende invaderende og andre ganger unnvikende og farlig passiv. Du har latt meg være meg, selv om det er deg det handler om. Du har vist meg at livet ikke er for amatører. Gjennom deg har jeg forstått at byrder er tilfeldig og brutalt fordelt. Det kunne like gjerne vært jeg som var deg.

 

Kilde: bt.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s