Livmorhalskreft – 35 år

Å være syk er som å klatre opp Eiffeltårnet – med høydeskrekk.

Eiffeltårnet i Paris. Foto: Lena Borge

Det er tre nivåer i det spektakulære, og veldig høye, Eiffeltårnet. Det strekker seg hele 324,8 m opp i den frie luft. Jeg har hatt æren av å se denne flotte bygningen hele 3 ganger. Fra bakken.

Nå som jeg har en kreftdiagnose i min journal føles det som om jeg ikke har noe valg lenger – jeg MÅ opp på toppen. Og ikke med heisen, neida, jeg må gå opp de gjennomsiktige trappene. Alle undersøkelser og samtaler med leger er et steg videre opp dette bratte tårnet på ca 325 m.

Nivå 1 er selve diagnosen. Og alt som førte til at jeg fikk den.

Nivå 2 er operasjonen. Veien opp dit er de videre undersøkelsene i forkant av denne.

Nivå 3 er etter operasjonen. Alt etter operasjonen og forhåpentligvis en friskmelding når jeg står på toppen og tør å åpne øynene mine.

Jeg er nær toppen nå, men tør ikke åpne øynene mine helt enda. Jeg er nesten på toppen, – det er mer enn godt nok for meg!

Hver gang jeg har fått en «stakkars deg»- melding har det føltes som om jeg ble skubbet et par trinn ned igjen på min lange vei opp. Jeg er ikke av typen som liker for mye oppmerksomhet, i hvert fall ikke når jeg har det vondt. Da liker jeg å gå litt for meg selv, sortere, reflektere, – og kommer ut igjen når jeg er klar for det. Her er nok vi mennesker veldig forskjellige, og forståelsen for denne forskjellen er viktigere en noen gang i en slik periode i livet.

green

Kreft er en emosjonell sykdom

Når du først har fått en kreftdiagnose, nedskrevet på et papir, av en lege, er det ingen vei tilbake. Tilbake til tiden da livet var litt enklere, litt mindre bekymringsfullt, litt mer overfladisk, – ja tiden da det rett og slett var fra et helt annet utgangspunkt. Men nå har du det, nedskrevet og alt, en kreftdiagnose. Og skulle du være så syndig å si au, det er litt vondt nede på venstre side, er det rett av gårde på CT eller MR på Haukeland og et hode fullt av nye bekymringer.

Du er jo ferdig med sykdommen nå?

Når er du frisk igjen? Når er du “vanlig” igjen? Mest sannsynlig aldri. Livet blir ikke det samme igjen. Det er dette som ingen andre vil klare å forstå. Du er ikke den samme lenger. Not by a long shoot, som de sier så kult på amerikanske filmer.

Men trenger det å være negativt? Nei, ikke i det hele tatt. En hver situasjon  som er vanskelig gir også muligheten for enorm menneskelig vekst. What doesn’t kill you makes you stronger, en velkjent klisje, men det er helt sant. Likevel føles det noen ganger urettferdig å måtte være så sterk.

Emosjonell berg-og-dalbane

Jeg tror at vi får det vi klarer å takle her i livet, og det hjelper meg å tenke at ok, jeg ble utvalgt til denne utfordringen, så bring it on! Men det er en ting å stå i det og takle alle undersøkelser, samtaler med leger og sykepleier, gråte en skvett uforberedt her og der, og t.o.m. sette sykehuspersonal ut av spill, emosjonelt, – ja jeg klarte å få en godt voksen intensivsykepleier til å begynne å gråte der jeg lå alene etter operasjonen. Men det er after the fact, det vanskelig kommer. Det er da den skikkelige utfordringen kommer. Hverdagen. Omgang med venner. Treffe nye mennesker. Våge å treffe en ny kjæreste. Arret som alltid vil være der. Hjertet har også fått et arr, men dette arret kan ingen se.

Det tar ikke mer enn et par sekunder så er du tilbake i frykten før operasjonen. Helt alene. Lukten av operasjonssalen. Følelsen når du våknet etter en dyp narkose. Lyder. Lukter. Hjelpesløshet. Ute av stand til å bevege deg som du vil. Ikke kunne gå på toalettet. Å klare å ha tillit til alle sykepleiere som du nå er helt avhengig av resten av sykehusoppholdet.

Mitt indre kompass

Så kommer tiden hjemme etterpå. Prøvesvar ventes på. Opptar ikke for mye av tankene, men det ligger der. Trenger jeg strålebehandling og cellegift? Så kommer brevet. Innkalling til forbereding før strålebehandling. Og innkalling til cellegift som jeg ikke var klar over at jeg måtte. Desperasjon, fortvilelse og uforståelighet. Et valg må tas. Alle fibre og celler i min kropp sier nei, og jeg står for første gang opp for meg selv og sier nei. Nei takk, sa jeg faktisk.  Argumentasjonene for hvorfor jeg trengte videre behandling var ikke god nok og jeg takket pent nei med en del snørr og tårer involvert til en meget forståelsesfull lege. Heldigvis. Han sa mitt indre kompass var vel så bra som hans anbefalinger og jeg skulle stole på det. Det er jeg glad jeg gjorde.

Livet kan virke urettferdig av og til. Men det handler om hvordan vi velger å se på det. Jeg har lært mye på denne reisen. Møtt mange flotte mennesker. Og noen mindre flotte. Men likevel, det er interessant å reflektere over. Det er i samspill med andre mennesker vi møter oss selv og oppdager hvem vi er. Og en ting er sikkert;

Kreft får ikke definere eller begrense meg! 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s