Immunforsvaret

Verdens mest unike og intelligente forsvarssystem finner du ikke i noen militærtropp, men i din egen kropp. Her får du en kort innføring i hovedtrekkene om celler og proteiner som er på evig jakt etter inntrengere, dreper dem, husker dem, og stadig ruster opp i rekkene.

Immunsystemet består av spesielle organer, vevstyper, proteiner og celler som beskytter kroppen vår mot bakterier, virus, sopp og infeksjoner. Immunsystemet jobber kontinuerlig for å holde uønskede «inntrengere» på avstand. Ettersom menneskekroppen er ideelle omgivelser for en rekke mikrober, jobber disse hardt for å forsøke å komme seg inn i kroppen vår.

Immunsystemet spiller også en sentral rolle ved betennelsessykdommer som ikke skyldes mikrober. Dette er såkalte inflammatoriske sykdommer. Eksempler er leddgikt, de kroniske tarmsykdommene ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, multippel sklerose, optikusnevritt etc.

 

Immunforsvaret

 

Flere beskyttelsesmekanismer

Før mikrobene møter immunforsvaret, har du flere beskyttelsesmekanismer. Den ytterste barrieren er huden vår – som er tett, vannfast og slik holder fremmedelementer borte – med mindre vi har sår eller rifter hvor bakterier kan trenge seg inn. Dernest har vi slimhinner som inneholder antistoffer og flimmerhår i halsen, lungene og nesen, som gjør at vi blant annet kan hoste ut fremmedelementer. Får vi i oss mikrober gjennom mat eller drikke, dreper magesyren vår de aller fleste mikrobene. Kroppsvæsker som tårer, hudolje fra talgkjertler og spytt inneholder antibakterielle enzymer som kan redusere infeksjonsrisikoen.

 

Patruljerer og varsler

Når en «inntrenger» kommer inn i kroppen, er det en gruppe proteiner – kalt komplementsystemet, som først møter inntrengerne. Disse proteinene flyter fritt i blodet og varsler andre celler om inntrengeren. De utløser også betennelse, dekker antigenene med et belegg som gjør dem mer fristende for makrofager, og tiltrekker seg disse. I tillegg kan de også selv drepe inntrengere. En inntrenger som utløser en immunreaksjon, kalles et antigen. Dette kan være fragment fra en bakterie, et virus, en celle som kroppen selv ikke produserer, proteiner fra fremmede organismer, parasitter, sopp eller MHC-marker protein.

En typisk reaksjon fra immunsystemet når det oppdager et antigen, er at vi får feber. At kroppstemperaturen vår øker kan i mange tilfeller være alt som skal til for å ta knekken på enkelte mikrober. Feberen trigger også kroppens reparasjonsprosess.

Når et sår blir infisert, beveger de hvite blodcellene seg til såret og begynner å «spise» bakteriene. Puss og sårsekret er rett og slett en blanding av døde mikrober og døde hvite blodceller. Fagocytter er en gruppe immunceller som har spesialisert seg på å finne og «spise» bakterier, virus og døde eller skadde kroppsceller.

 

Finner og angriper inntrengere

Immunsystemet har sitt utspring i det som kalles lymfeorganene. Lymfesystemet består av lymfeårer, lymfeknuter, milten og annet lymfevev i ulike organer. Det er en bestemt type hvite blodceller (lymfocyttene) som er nøkkeloperatørene i immunsystemet vårt. Lymfocyttene blir produsert i beinmargen, men vokser, utvikles og har viktige funksjoner i lymfeorganene. Lymfocyttene reiser gjennom kroppen i blodårene og lymfesystemet. Noen lymfocytter blir såkalte B-celler, andre blir T-celler. Disse utgjør to store grupper lymfocytter som gjenkjenner og angriper infeksiøse mikroorganismer (mikrober som kan forårsake infeksjoner).

B-cellene er på konstant leting etter antigen (fremmed vev, inntrengere, f.eks. et virus) som de kan oppdage. Dersom B-cellene finner et fremmed antigen, utløses et signal. B-cellene får da hjelp fra proteiner utskilt fra T-cellene for å bli fullt aktivert. Når det skjer, deler B-cellene seg og produserer to nye celletyper.

Den ene celletypen – plasmacellen – produserer et antistoff som svarer til det antigenet som ble oppdaget. Disse antistoffene frigis slik at de kan finne inntrengerne og bidra til at de blir ødelagt. Antistoff kan binde seg til f.eks. virus eller bakterier. Dette fører til at også andre deler av immunapparatet – som makrofager, granulocytter (en annen type hvite blodceller) og komplement (et protein), blir aktivert. Makrofagene har en viktig rolle i destruksjonen av det fremmede vevet. Makrofager er små komponenter inne i cellene som kan destruere mikroorganismer som er identifisert og merket (antigen + antistoff) av immunsystemet. De renser opp, fortærer mikrober og rengjør vevet for skadelige stoffer.

Den andre typen B-celler som blir skapt, er såkalte hukommelses-B-celler. Disse husker de spesifikke inntrengerne, slik at immunforsvaret blir aktivert mye raskere dersom samme inntrenger siden dukker opp. Det er da vi sier at vi har blitt immune mot noe – for eksempel en virusinfeksjon (eksempel røde hunder).

T- celler – hjelper og angriper

T-cellene dreper infeksiøse mikroorganismer ved å drepe de av kroppens celler som er berørt. T-cellene frigjør også kjemikalier, kalt lymfokiner som utløser en immunreaksjon som blant annet skal bekjempe kreft eller virus. Det er flere typer T-celler. En av dem har som hovedoppgave å hjelpe til å aktivere B-cellene. En annen type T-celler er spesialisert i å angripe celler i kroppen som er infisert av virus og noen ganger av bakterier. T-cellene kan også angripe kreftceller. T-cellene undersøker alle celler de møter. Om de er infiserte, blir de hurtig drept.

Blodårene og lymfeårene er viktige deler av immunsystemet, ettersom det er de som frakter lymfocyttene rundt i kroppen. I tillegg finnes det ansamlinger av lymfevev (lymfeknuter) i mange deler av kroppen, særlig nær slimhinnene i fordøyelseskanalen, luftveiene og lungene. Disse er alle ulike inngangsporter for fremmed vev til kroppen.

 

Immunglobuliner

En fellesbetegnelse på alle antistoffer i kroppen, er immunglobuliner. Dette er store proteinmolekyler. Det finnes fem hovedtyper immunglobulin hos mennesker: IgM, IgD, IgG, IgA og IgE.

IgG

IgM spiller en sentral rolle tidlig i en immunreaksjon, og det bidrar blant annet til aktivering av komplementsystemet. IgDs rolle er mindre kjent. IgG aktiveres etter IgM. Dannelsen av IgG-antistoffer skjer først etter vel en uke. IgG binder seg til antigenet og setter fart på destruksjonen av inntrengeren. IgG-antistoffene mot et bestemt virus blir værende i sirkulasjonen og kan påvises med blodprøve. IgA er antistoffer knyttet til kroppens slimhinner. IgE er antistoffer som reagerer på allergener. Ved allergiske lidelser vil det kunne måles økte mengder IgE.

Immunglobuliner kan undersøkes med blodprøver, såkalte serologiske tester. Ved mistanke om smitte, f.eks. parvovirusinfeksjon i svangerskapet, er det viktig å klargjøre om den gravide har hatt infeksjonen før – om hun er immun – eller om hun har hatt en akutt infeksjon nå. Ved å måle om det finnes IgG-antistoffer mot parvovirus, får vi vite om den gravide er immun – da finnes dette IgG-antistoffet i blodet. Ved å ta en ny IgG-prøve 7-10 dager senere, får vi vite om IgG-mengden er på samme nivå, eller om den har økt. Dersom den har økt, er det et tegn på nylig gjennomgått infeksjon. Er IgG-mengden uendret, er pasienten immun fra tidligere gjennomgått infeksjon. Tidlig i forløpet av en parvovirusinfeksjon vil mengden IgM være økt. Dette er et pålitelig funn om at det nettopp har forekommet en infeksjon. Etter en tid vil vanligvis IgM-antistoffene forsvinne.

 

Livmoren – nøytral sone

En viktig egenskap ved immunsystemet er at det kan skille mellom kroppens egne celler, og mikrober utenifra. Dette kalles selvtoleranse og er en lært tilstand. Dette betyr at immunapparatet vårt har lært seg å bli tolerant overfor kroppens egne celler og molekyler. Ettersom det hele tiden kommer til nye lymfocytter, er dette en prosess som pågår hele tiden.

Dersom du får celler eller vev fra en annen person inn i din kropp (f.eks. en blodoverføring), vil det utløse en reaksjon fra immunsystemet. Det er derfor det hender at transplanterte organer av og til blir utstøtt, forkastet. For at kroppen skal tåle det nye organet, må immunsystemet altså først lære å bli tolerant overfor dette.

Årsaken til at et foster ikke utløser noen reaksjon fra immunforsvaret – til tross for at det har fremmede antigener fra far – er at livmoren er såkalt «immunologisk privilegert». Morkaken fungerer som et filter mellom mor og foster, antigener fra fosteret kommer ikke over i mors blod og utløser derfor ingen immunreaksjon. Derimot kan IgG-antistoffer passere over fra mors blod til fosteret via morkaken. På den måten får fosteret overført de antistoffer som mor har bygd opp mot ulike bakterier og virus. Disse antistoffene beholder spedbarnet til det er blitt ca. et halvt år gammelt og er dermed godt beskyttet mot ytre farer i denne første fasen av livet. Senere må det utvikle sine egne antistoffer, noe som skjer gjennom hyppige infeksjoner i barneårene.

 

Feil i immunsystemet – kroppen angriper seg selv

Av og til fungerer ikke immunsystemet som det skal. Dette kan gi ulike plager eller sykdommer. Den mest kjente er allergi. Kroppen oppfatter et ufarlig stoff som en inntrenger, og immunforsvaret setter i gang en storstilt kamp mot dette.

Ved auto immune sykdommer ser man ofte et toleransebrudd, som fører til at immunsystemet reagerer mot kroppens egne celler og vev. Dette kan bidra til flere sykdommer, for eksempel leddgikt og type-1 diabetes.

AIDS er et eksempel på en immunsviktsykdom som er forårsaket av et virus som ødelegger hjelper T-cellene – slik at man dermed ikke har et fungerende immunforsvar. Et annet eksempel er alvorlig kombinert immunsvikt (SCID) – der kroppen verken produserer B eller T lymfocytter – noe som gjør at det er nærmest umulig for kroppen å bekjempe infeksjoner.

Kreft utvikles når immunsystemets overvåkingssystem brytes ned eller blir overveldet. Ved immunterapi av ondartede kreftsvulster ønsker man å bryte ned den toleransen kroppen har utviklet for kreftcellene, slik at lymfocyttene skal angripe og ødelegge kreftsvulsten.

I de aller fleste tilfellene gjør immunsystemet den jobben det skal gjøre, og vi lever lykkelig uvitende om de mange millioner av bakterier, virus og parasitter som bekjempes og utryddes av vårt eget, intelligente forsvarssystem.

 

Immunforsvaret og avstøtning for transplanterte

Dette avsnittet er spesielt rettet mot transplanterte og utarbeidet av Aslaug Sødal Myrseth og Anna Varberg Reisæter, Rikshospitalet 2003.

Hvordan er det mulig å transplantere et organ fra et menneske til et annet?
Hvert menneske har en unik nedarvet vevstype. Når et organ transplanteres oppfatter mottakerens immunforsvar organet som noe fremmed. Immunforsvaret aktiveres for å ødelegge eller avstøte organet. Ved hjelp av medisiner kan immunforsvarets reaksjoner dempes, og organet har mulighet til å overleve og fungere hos mottaker.

Hvordan fungerer immunforsvaret?
Immunforsvaret er kroppens forsvarssystem mot for eksempel bakterier og virus, men også mot celler fra andre individer. Alle celler har individets vevstype som et slags personnummer på overflaten. Dette gjør at immunforsvaret kan skille mellom kroppens egne celler og fremmede celler. Når immunforsvaret oppdager fremmede celler aktiveres et komplekst forsvarssystem som angriper disse cellene. Ved organtransplantasjon kalles denne reaksjoner avstøtning eller rejeksjon.

Immunforsvarets celler
Hvite blodlegemer:            Uskadeliggjør inntrengere og deltar i avstøtningsreaksjoner

T-lymfocytter:                      ”Detektiver” som oppdager fremmede elementer og da aktiverer resten av immunforsvaret

”Soldater” som angriper og ødelegger fremmede celler

B-lymfocytter:                      Produserer antistoffer. Antistoffer gir beskyttelse mot infeksjoner. De binder seg til fremmede celler og fremskynder ødeleggelsen av disse.

Granulocytter:                     Uskadeliggjør bakterier.

Makrofager:                         Renovasjonsceller som uskadeliggjør mikroorganismer og medvirker i avstøtningsreaksjoner.

Når immunforsvaret ikke er aktivert sirkulerer disse ulike cellene fredelig rundt i kroppen.

Hva skjer ved en avstøtning?
Hvis et fremmed organ transplanteres og kroppen får reagere uforstyrret, vil immunforsvaret reagere raskt. Detektivene dirigerer andre hvite blodlegemer til det transplanterte organet. Der har angrepscellene i oppgave å angripe inntrengeren direkte. Andre produserer antistoffer som binder seg til inntrengerens celler og ødelegger celleveggen.

For at organet skal overleve i kroppen må immunforsvaret dempes. Dette skjer ved hjelp av medisiner som kalles immunsuppresjon, eller immundempende medisiner. Når du tar slike medisiner vil kroppens forsvar bli for svakt til å bekjempe det fremmede organet. Samtidig vil immunforsvarets evne til å bekjempe infeksjoner også være noe nedsatt.

Det er viktig å finne en balanse hvor immunforsvaret er:

1)       Nok dempet til at organet kan fungere

2)       Ikke så dempet at kroppen blir plaget av infeksjoner

Kroppen venner seg aldri til organet. For ikke å miste det må man alltid bruke de immundempende medisinene.

Medisiner som demper immunforsvaret er: Prednisolon, Methotrexat, Imurel, Sandimmun, CellCept, Prograf og de biologiske legemidlene: Remicade, Enbrel, Humira, MabThera, Stelara.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s